Ørnen3, Gårdsnummer 63 bruksnummer 15 (tomt S1).
Barn og kjæledyr elsker å utforske fjæra, hele dagen! Da er det viktig at det er kort avstand til bad fra inngangsdøra, før man kommer inn i stua. Bad og garderobe er skilt fra den store stua med en skyvedør slik at man kan følge med, uten at det blir gjennomtrekk. Skyvedøra ut til den store terrassen står jo ofte åpen hele dagen om sommeren.
Spesielt med akkurat dette sjøhuset er den fantastiske plassen på syd-siden. Helt usjenert solplass med fantastisk utsikt.
Ørnen3 sjøhus er ca. 130m2 og er det største i Ørnen-serien. Ørnen3 inneholder 3 soverom, TV-stue og bad oppe. I første etasje får du bad og vaskerom ved inngangsdøren og skyvedør inn til det store allrommet som inneholder kjøkken, spisestue og sofa-salong. Det er også skyvedør ut til den store terrassen i front. Der vil det komme en vandring i tre i flomålet langs hele lengden mot flytebryggen. Fra terrassen blir det trapp ned til vandringen hvor man kan legge til med småbåt / kajakk.
Dette sjøhuset, GBnr 63/15, har en stor usjenert plass på sydsiden. Denne kan også benyttes til garasje/carport om man ønsker det, og allikevel har en fantastisk solplass.
Alle enhetene på Ørneriket har rett på båtplass i marinaen..
Sjøhus
er en fellesbetegnelse for ulike typer hus ved sjøen, dvs hus med funksjonell tilknytning til sjøen, vanligvis ut fra transportbehov eller tilknytning til fiskerier. Husene ved sjøen preges av det faktum at før 1900-tallet var sjøen den viktigste ferdselsåren. Dessuten krevde fiskeriene vesentlig mer arbeidskraft enn i dag. Næringskombinasjoner var også vanlig; mange bønder deltok i de store fiskeriene.
I store deler av kyst-Norge måtte alle ha båt, og alle hadde behov for å transportere varer sjøveien. Der gården var oppdelt i mange bruk var det ofte bare ett sted som egnet seg til båtopptrekk og nausttomter.
I ei bygd var det ofte slik at der gårdene som ikke hadde egen grunn til naust og sjøboder benyttet en sentralt plassert almening til dette formålet. Her oppsto et sjøhusmiljø, i første rekke med naust og sjøboder som hørte til bøndene i bygda. Slike miljøer kunne i mange tilfelle utviklet seg videre til et strandsted som med tid og stunder kunne få status som ladested og by. Det kunne begynne med noen håndverkere; bygdas smed, båtbyggeren eller bøkkeren. På slutten av 1800-tallet kom landhandleriet og dampskipskaia.
I mange norske byer er det bevart karakteristiske sjøhusmiljøer i gamle havneområder. Med noen få unntak er alle norske byer kystbyer; de ligger ved sjøen. Fordi sjøen var den viktigste ferdselsåren lå lagerbygninger og mange produksjonslokaler ved sjøen. Der det var mulig var det fordelaktig å produsere og lagre varer slik at de kunne lastes i båt uten ekstra transport på land.